Høyreekstremisme

Etter 11. september 2001 har forestillingen om islam som en fundamental trussel blitt mer fremtredende.^[1] Høyreradikale er kritiske til det demokratiske systemet, men holder seg innenfor demokratiets spilleregler. Høyreekstreme kan også bruke vold og terrorisme for å oppnå sine mål for eksempel på de fascistiske og nazistiske regimene i mellomkrigstiden.^[2]

Betydningen og bruken av liknende begreper har variert gjennom historien, i forskjellige språk og mellom enkeltpersoner, basert på egne politiske oppfatninger.

Tradisjonelt omfatter høyreekstremisme ytterliggående konservative og reaksjonære bevegelser, ulike terrorgrupper, nazister (nasjonalsosialister), fascister,^{[3][4][5][6][7]} tilhengere av monokulturisme og andre ultra-nasjonalistiske idealer. Høyreekstremister støtter ofte segregering, det vil si å atskille grupper som blir ansett å være overlegne fra dem som blir ansett for å være mindreverdige. Høyreekstremisme omfatter vanligvis også autoritarianisme, rasisme, fremmedfrykt og fiendtlig mot én eller flere religioner, for eksempel i form av klerikalfascisme, antisemittisme og islamfiendtlighet (anti-islam). Også ekstrem islamisme eller jihadisme regnes av noen som høyreekstrem^[8][9], til dels i slekt med eller en form for fascisme, islamofascisme.

Den rasemessige høyreekstremismen baserer seg på troen at overlegenhet og underlegenhet er en medfødt realitet mellom individer og grupper. Den kulturelle høyreekstremismen baserer seg på troen at overlegenhet og underlegenhet er en kulturell realitet. Høyreekstremismen avviser konsepter som sosial likhet og multikulturalisme.

For å unngå politiske misforståelser, for eksempel sammenblanding med partiet Høyre og nykonservativisme, forsøker enkelte å unngå begrepet på norsk i dag, og erstatter det med ord med snevrere betydning, for eksempel nazisme, rasisme, nasjonalisme og fremmedfiendtlighet.

Nasjonalisme og "det gamle, rene" → fremmedfrykt → rasisme og antireligion + ekstremisme → dehumanisering → vold og terror