Konservativisme

Konservatisme (fra latin conservare, «å bevare») er en politisk og sosial filosofi innen vestlig idétradisjon som bygger på det bestående samfunn, på «respekten for tradisjon, for den visdom og kyndighet som ligger i nedarvet tro og tenkemåte, sed og skikk, lover og institusjoner».^[1] 
Disse normkildene skal legges til grunn for forsiktige og gradvise endringer. Konservative er ofte dydsetikere, men skeptiske til utopier og abstrakte ideer. Konservatismen har ikke et entydig mål på samme måte som sosialismen eller liberalismen. Mange har derfor ment at konservatismen ikke er en ideologi, men et sett holdninger og verdier. Konservative ser på samfunnet som organisk og holistisk, og på mennesket som et åndsvesen, som i sin natur er feilbarlig og har en begrenset fornuft, og som har både gode og onde tilbøyeligheter. Ved å ta til seg fellesskapets rettigheter og plikter, blir mennesket en moralsk og ansvarlig samfunnsborger.^{[1][2][3][4][5][6]}

Mange anser Aristoteles, Konfucius og Thomas Aquinas som tidlige konservative tenkere. Konservatismen som en politisk bevegelse regnes ofte tilbake til motstanderne av den franske revolusjon. Den britiske statsmannen Edmund Burke kalles ofte «konservatismens far». I sin pamflett i revolusjonsdebatten hevdet Burke at sivilisasjon og styresett bygget på sosial og politisk konsensus, og advarte at revolusjonen kunne føre til overgrep og rotløshet.^[7] Den konservative rettstenkningen er nært forbundet med naturretten. Hos mange konservative har naturretten vært forankret i religion.

Noen viktige teoretikere er David Hume, Sismondi, Louis de Bonald, Joseph de Maistre, Johann Gottfried von Herder, Hegel, Samuel Taylor Coleridge, Alexis de Tocqueville, Karl Jaspers, Gabriel Marcel, José Ortega y Gasset, Karl Mannheim, F.A. Hayek, Eric Voegelin, Karl Popper, Russell Kirk, Peter Viereck, Michael Oakeshott, Roger Scruton og Francis Fukuyama.
Interessen for menneskenaturen har fått mange litterater og kunstnere til å påvirke konservativ tenkning. Noen som kan forstås innen en slik tradisjon, er Ludvig Holberg, Goethe, Schiller, Thomas Carlyle, Johan Sebastian Welhaven, Aasmund Olavsson Vinje, Fjodor Dostojevskij, G.K. Chesterton, Thomas Mann, Sigrid Undset, C.S. Lewis og T.S. Eliot.^[2][6][8][9]

Det finnes en rekke retninger og tendenser innen konservatismen. Konservatismen i Norge tilhører en nokså liberal tendens med vekt på personlig frihet, rettssikkerhet og skepsis til byråkratisering og en utflytende statsmakt.^[1][5][10] Konservative så tidlig som Burke har sett på eiendomsretten som en forutsetning for personlig frihet, og foretrukket markedsøkonomien, fordi den fremmer selvhjulpenhet, foretaksomhet og sparing, men vært kritiske til menneskelige laster som grådighet og sløseri. Konservative har vært skeptiske til offentlig gjeldsstiftelse.^[2][5][6] Mange har vært utenrikspolitiske realister.^[1][11] 

Noen politiske praktikere som forstås som konservative, er Klemens von Metternich, Otto von Bismarck, Charles de Gaulle og Konrad Adenauer innen den kontinentale tradisjonen, Benjamin Disraeli, Winston Churchill og Margaret Thatcher innen den britiske, John Adams, Alexander Hamilton, Theodore Roosevelt og Ronald Reagan innen den amerikanske, og Frederik Stang, A.M. Schweigaard, Emil Stang, C.J. Hambro og Kåre Willoch innen den norske tradisjonen.^[2][8]

Konservative har vært regnet til høyresiden siden de kongetro satt til høyre i Frankrikes nasjonalforsamling, og de radikale til venstre.